Farfarens livsløgn avslørt! Del 3.

 Du må først lese del 1 og del 2? 

 

Refleksjon

"Jeg stammer fra Harald Hårfagre!"

Mange hevder å nedstamme fra Harald Hårfagre, noe vi ser i mange anetavler på nettet, men det lar seg ikke dokumentere! Det har derfor ingen ting i en anetavle å gjøre!  Like lite som private familiehistorier om at mormor eller farmor skulle være et uekte barn av en konge, keiser eller hertug har noe i anetavlene å gjøre. Vi skal se litt på dette:   

 

Faksimile fra BA

I 2007 var jeg en av flere slektsforskere som jobbet med Køhler-saken, der en norsk Køhler-gren påstod at deres far og bestefar, Alexander Hugo Køhler egentlig var erkehertug Johann Salvatore von Toscana, alias Johan Orth (1852-). Den gang tenkte vi at dette var det verste vi hadde vært borti når det gjaldt livsløgneres påståtte slektsskap til kongelige eller adelige. Her er Rigmor Walers samleside om saken hos Arkivverket.

Jon Otnes

Tidligere hadde vi Bratt-saken der Jon Otnes (1919-2004) påberopte seg å være Norges rettmessige konge. Se tavlen hans her, og nedenfor på samme side den reviderte tavlen slektsforskerne utarbeidet.










Tid om annen dukker det opp familier eller enkeltpersoner som hevder å nedstamme fra for eksempel en Bernadotte, f eks denne. På illustrasjonen under ser vi at det er minst to norske familier, utenom kongehuset, som mener å nedstamme fra Kong Carl XV. Amalie Sofie ble døpt 9 måneder etter at hennes foreldre ble gift i Aker kirke, og dåpen hennes (Sofie Amalie) ser dere her. Det er selvsagt det reneste sludder at Carl XV skulle være hennes far, - en privat familiehistorie har utviklet seg til å bli noe etterkommerne tror er virkelig.

Faksimile fra Adressa 7.8.2010.

På nettet florerer det derfor med falske anetavler. Det er ingen som kan dokumentere at de nedstammer fra Harald Hårfagre. Likevel finnes det tusenvis av nordmenn som påstår de gjør det, og som har anetavler der en slik forbindelse er konstruert. I følge historiker og slektsforsker Tore Vigerust (1955-2010) er det kun de som beviselig nedstammer fra fru Ingrid til Austråt som kan påberope seg å ha kongelige aner. (Dette gjelder etnisk norske) Selvsagt er det mange som er etterkommere etter Harald Hårfagre og andre kongelige, men det lar seg altså ikke dokumentere. Det er poenget!

Også i gammel tid var det de som hevdet å være av kongsætt. Mest kjent er nok Kong Sverre. For å sitere SNL Biografisk leksikon: "Sverre fortalte selv at han 24 år gammel fikk vite av sin mor at han var sønn av Sigurd Munn. Om dette er tilfelle, kan verken bevises eller motbevises, men det er lite sannsynlig. Hvorvidt han selv trodde det, eller bare søkte å legitimere sitt krav på kongemakt, er et sentralt spørsmål i Sverre-forskningen."  Forøvrig viser ny forskning at Kong Sverre mest sansynlig var født så tidlig som 1144-1145, og når Sigurd Mund, hans angivelige far, var født 1135-1136, så er det klart at denne koblingen er feil. (Claus Krag 2005)

Men noen må da ha kongelige aner?

Selvsagt har en del nordmenn kongelige aner. Det er bare det at det altså ikke lar seg dokumentere. Det som ikke kan dokumenteres skal heller ikke tas med i anetavlen. Her syndes det mye. Er det stor sansynlighet for at forbindelsen er korrekt, kan man beskrive det i noten tilhørende den kvinnen det gjelder. I eksempelet over ville det da stått i noten vedrørende Johanne Haagine Syvertsdatter Haagensen.

Mange har arvet gamle anetavler fra foreldre eller besteforeldre, der det kan forekomme slike konstruksjoner, dvs at koblinger eller forbindelser ikke er dokumenterbare eller er direkte feil. Jeg har også slike arvete tavler liggende.

På en av mine tavler er det en kobling mellom Filippus Fartegnson, nevnt 1411 og 1415 i Bergen, og Losnaætten, noe som ikke er korrekt. Filippus Fartegnsons ætt hadde et nært forhold til Losnaætten  ved at sønnen, Samson Filippusson, var ombudsmann for riksråd Erlend Eindrideson av Losnaætt. De eneste som kan si at de har aner tilbake til Losnaætten er forøvrig etterkommerne etter Sigrid Erlendsdatter i ekteskap med Bo Flemming til Nesøya. Erlend Eindridesons andre datter, Ingjerd, var barnløs, men rik, meget rik.

Her tar jeg samtidig med at forfattere og redaktører av bygdebøker og gårdbøker ikke alltid er like etterrettelige. I Gards- og ættesoge for Vik i Sogn (2008) er den samme feilen, blant flere, gjentatt; "Gudrid Fartegnsdotter kom truleg til Tenål. Ho var av Losnaætt ..........."  Dette til tross for at Lars Løberg m fl allerede i 1994 påviste at en slik forbindelse til Losnaætten ikke er historisk korrekt. Så man kan lure på om enkelte bygdebokforfattere ikke følger med i nyere forskning innen slekts- og lokalhistorie.

Jeg skal være litt ydmyk; det er klart at fremtidig forskning kan komme til andre konklusjoner enn de vi kjenner og stort sett enes om i dag. Slik har historien vist seg, og slik vil det også bli i fremtiden. Det kan derfor godt være at min etterslekt kan stryke noe av det jeg har i mine tavler i dag, eller gjeninnføre noe av det jeg har arvet etter far og morfar, men selv tatt bort. Hvem vet?

   

Slektsforskning og DNA

Å bevise slektsskap er ikke enkelt. Dåpsinnførslene i kirkebøkene har til nå vært vår viktigste kilde, men de går ikke lenger tilbake enn til rundt år 1700. Noen få steder er det ført kirkebøker på 1600-tallet. Dessuten vet man aldri om den som er oppført som far virkelig var barnets far.

Her vil DNA i slektsforskning gi uante muligheter. Jeg har selv fått undersøkt min families farslinje og morslinje, som viser at vi tilhører haplogruppe R1a1 på farssiden og haplogruppe H på morssiden, forøvrig haplogrupper som mange etnisk norske tilhører. Eldste kjente forfar i ren mannslinje var Mogens Ytre Eide som levde rundt 1563, mens eldste kjente formor i ren kvinnelinje var Brita Pedersdatter som bodde på Ølfernes og var født ca 1739. Jeg håper noen av mine nålevende mannlige slektninger i 2. og 3. ledd vil la seg teste slik at vi også kan få kartlagt mellomgrenene; min morfars mannslinje og kvinnelinje, min mormors brors mannslinje, min farfars kvinnelinje og min farmors brødres mannslinje og kvinnelinje. Om dette blir i min levetid vet jeg ikke, men man kan leve i håpet.

R1a1                               Min families Haplo-grupper                                            H

Så hvor i landskapet skal Fosse-saken plasseres?

Den bygger på en privat familiehistorie. Historien har nok vært oppdiktet av Anders Elias Fosse selv. Ingen ting tyder på noe annet.

Moren, Karen Christophersdatter Sviggum, var født i Hafslo i 1874, og vokste opp med en enslig mor og fire halvsøsken, der alle barnene hadde forskjellige fedre. Karen og minst ett av hennes søsken var døvstumme. Karens familie var svært fattige.

Faren, Elias Andersen Fosse, var født på Øvre Fosse i dagens Meland kommune i 1869, som nummer seks av i alt elleve barn.  Alt tyder på at hans barndom har vært trygg og god etter datidens forhold. Han reiste tidlig til Bergen. Han var født døvstum, sikkert ikke enkelt i gamle dager, og var derfor elev ved Bergen Døvstuminstitutt. Der han også ble konfirmert, i Domkirken i 1889, 20 år gammel.

På døveinstituttet traff han Karen fra Sviggum i Hafslo. Hun var også døvstum og ble konfirmert i Domkirken i 1892, 18 år gammel. I 1894 fikk de sin første sønn, Karl Martin. De var da ikke gift, men inngikk ekteskap i Døves kirke i Oslo i 1898. Siden fikk de fire barn: Anna Sofie i 1899, Marta Gjertine i 1902, Anders Elias i 1906 og Karen Elida i 1909.

Elias var skreddersvenn og døde i 1926, 56 år gammel. Karen døde som pasient ved Neevengården i 1928, 53 år gammel.

Anders Elias Fosse kan ha vært en urolig gutt, kanskje livlig fantasi som han ikke alltid klarte å styre, det vites ikke, men han ble i hvertfall anbragt ved Ulvsnesøy Læreanstalt som 13 åring. Der ble han også konfirmert i 1921, 16 år gammel. Anders Elias kom tidlig i konflikt med øvrigheten. Det var mindre forhold han ble innbragt for, men forseelsene gjentok seg gjennom store deler av hans voksenliv.

Anders Elias inngikk ekteskap med Hildur Marie Iversen, født 1907, i 1926. De fikk fem barn. Anders Elias døde i en mordbrann på Gyldenpris i 1983. Hildur Marie døde i 1977.

Kjell Arne Brudvik har laget en utmerket slektsside for Fosse-slekten og noen sidegrener.

Hva med keiseren, da?

Keiser Wilhelm II var en sann Norgesvenn. Dette er det ikke nødvendig å utdype. Man kan lese det selv, bl a i Svein Skotheims utmerkede bok: "Keiser Wilhelm i Norge". Men jeg kan for egen del fortelle at begge mine bestemødre reiste fra Sunnhordland til Bergen, trolig flere ganger, for å se keiseren da han var på besøk.

Tidligere arkivar ved Statsarkivet i Bergen, Cristoffer Harris, gikk gjennom aktuelle kirkebøker langs kysten med det for øye å lete etter såkalte uekte barn født i passende tid etter keiserbesøkene. Han fant ikke ett eneste tilfelle. Det ble heller ikke funnet troverdige historier der en kvinne, gift eller ugift,  hadde vært så nær keiseren at det kunne ha blitt barn av det. I de historiene vi kjenner så er enten årstallet feil eller måneden feil i forhold til en eventuell unnfangelse i juli måned. Det er derfor ingen holdepunkter for at keiseren har etterkommere i Norge. Et sted på Mørekysten var det forresten i en periode flere som mente de var etterkommere etter keiseren. De led nemlig av en spesiell blodsykdom, noe som det tidligere ble sagt at også keiseren gjorde. Dette kom nok av at det i bygden var mye innavl, noe som kan gi en genetisk betinget blodsykdom. Forøvrig, det var mer enn nok kvinnehistorier rundt keiseren da han var prins, både med adelige og mindre adelige damer.

"Slektsvirus sprer seg som ild i tørt gress", - og de verste virussprederne i dag er Geni og My Heritage!

 

Farfarens livsløgn avslørt! Del 2.

 Du må først lese del 1?

Å endre en dåpsinnførsel i kirkeboken er ikke noe Statsarkivene kan gjøre uten videre. Jeg kjenner ikke til om det tidligere har vært gjort, men det må uansett foreligge en 100 % sikker dokumentasjon på at det som står i kirkeboken er feil.

Slektsforskermiljøet var enige om at "kongebrevet" fra Juan Carlos måtte være falskt, men ikke nødvendigvis at det var fabrikkert av familien Fosse selv. Grunnen til at vi var så sikre er at Hohenzollern-slekten lever i beste velgående, -så hvorfor i all verden skulle Kong Juan Carlos sende dem en slik dokumentasjon! Dessuten var det avvik mellom brevets layout og originale brev fra det spanske kongehuset. Nå i desember ble et brev fra preussen.de offentliggjort på debattforumet, med følgende innhold:

"Dear Sir,

thank you very much for your message.

Of course there is no Norwegian branch of the House of Hohenzollern - and of course the whole story is absurd.

There is no letter of H. M. the King of Spain to the Fosse family. I have inquired at the Spanish court and got the confirmation that it is complete fake

With my best regards,
Michaela Blankart"

Familien Fosse opererte også med et navn på en mannsperson som angivelig skulle være kontaktperson, og vi avslørte raskt at denne personen opererte under falskt identitet. Om Familien Fosse her har handlet i god tro, eller ikke, vil ikke jeg ta stilling til. Jeg presenterer kun fakta og analyser.

Annen "dokumentasjon" enn "kongebrevet" forelå ikke på at familien Fosse eventuelt skulle være etterkommere etter keiseren.

Så man måtte finne andre kilder enn kirkebokens dåpsinnførsel, - kanskje det var en merknad et eller annet sted? Både da Anders Elias Fosse ble konfirmert og giftet seg står det at han var en ektefødt gutt født på Fosse i 1906.

Jordmødrene førte fødselsprotokoller over fødsler. Fra 1900 er de standardiserte og inneholder foruten navn på moren, også om hun er gift eller ikke. Jordmødrene hadde ikke avleveringsplikt for protokollene, men mange er likevel bevart enten i Statsarkivene eller i de interkommunale arkivene, IKA. 18.12. fikk undertegnede melding fra Interkommunalt arkiv Hordaland om at jordmorprotokollene fra gjeldende kommune ikke var avlevert. Fra tidligere var det klart at de heller ikke var arkivert ved Statsarkivet i Bergen.

Eneste mulighet for å finne ut om Anders Elias Fosse var en ektefødt gutt fra Fosse ble derfor Y-DNA-analyser. Det skulle ikke bli enkelt å finne en annen mannlig etterkommer etter Anders Elias sin farfar på Fosse, Anders Andersen Sagstad - Fosse, men etter noe detektivarbeid lot det seg heldigvis gjøre. Etterkommerne etter Anders Elias hadde da allerede blitt testet med Y-DNA, og det avgjørende nå var om denne testen ville være identisk.

Det er svært enkelt å ta en slik test. Man bruker en liten pinne til å skrape på innsiden av kinnet med, og materialet blir så sendt til analyse på et laboratorium, enten i Norge eller i utlandet. Så får man frem et resultat, og er dette identisk med den andre testpersonens resultat har de to mennene felles stamfar, såkalt paternal linje, dvs ren mannslinje.

Testmaterialet ble sendt inn 16.12. og resultatet kom tilbake allerede 23.12. Juleaften formiddag dro jeg til statsarkivar Yngve Nedrebø, slik at vi sammen kunne åpne konvolutten og se hva resultatet viste. Det var identisk med Anders Elias Fosse sin sønn og sønnesønns DNA-resultat, og man kan nå fastslå med 100 % sikkerhet at Anders Elias Fosse levde med en livsløgn om at han var keiser Wilhelm II sin uekte sønn i Norge. Hans etterkommere er blitt forledet til å tro at dette var en sannhet.

Ønsker du å lese hele debatten? Dere må være innlogget for å få tilgang til vedlegg i debatten.

Mine refleksjoner kan dere lese i del 3.

Farfarens livsløgn avslørt! Del 1.

Denne høsten har det på Arkivverkets debattforum vært en debatt vedrørende Anders Elias Fosse (1906-1983). Utgangspunktet var at hans etterkommere mente han var en uekte sønn av keiser Wilhelm II. De ønsket derfor at Statsarkivet i Bergen skulle endre dåpsinnførselen i kirkeboken.

 

Del 1. Bakgrunn fra media:

23. august 2012 var det oppslag om saken i Sunnmørspostens digitalutgave med overskriften 

"Her er keiser Wilhelms' barnebarn

Keiser Wilhelm II er min bestefar.

Harry Andreas Fosse (78) og hans etterkommere på Sunnmøre er glad for at historien nå er bekreftet. De stammer fra keiser Wilhelm II.

 Harry Andreas Fosse fra Vigra og hans etterkommere har nå fått bekreftet sin familiehistorie.
– Jeg har hørt at min far snakket om at han var sønn av Keiser Wilhelm II, men det var mye hysj, hysj. Men min far hadde et bilde av keiseren på veggen, og sa til meg – se som du ligner, sier Harry Andreas Fosse.

Brevet

Nå har etterkommerne fått bekreftelse på det de trodde:
Spanskekongen Juan Carlos bekreftet i sommer at sunnmøringen er keiserlig, i den forstand at han er etterkommer av keiser Wilhelm II. Den spanske kongen er høyeste beskytter av keiser Wilhelm- og Habsburg-slekta, ettersom det tyske keiserhuset ikke eksisterer i dag.
– Jeg ville bare vite om slekta og få en avslutning på historien, sier Fosse selv. – Vi har ikke krevd penger eller lignende.

Inn i mektig slekt

Nå kan han med rette ta navnet Fosse von Hohenzollen, om han ønsker det. De kan også få sitt eget familievåpen og de kan kalle seg «Lord av første klasse» og «Lady». Neste generasjon kan kalle seg «Sir» og «Lady».
Plutselig befinner vigringene seg på et av de mektigste slektskartene i Europa.
– Jeg har nå 70 kongelige og adelige venner på Facebook for øvrig. Det er en morsom historie, sier Øyvind Fosse.

– Ikke bare sommereventyr

– Det var i 1904 at keiser Wilhelm traff min oldemor i Hardanger. De fikk en sønn i 1905. Han het Anders Fosse, forteller Øyvind Fosse til Sunnmørsposten.
Oldemoren var en lokal tjenestejente fra Sogn.
– Det var ikke bare et sommereventyr, hun var med han flere somrer på skipet hans. Barnet ble satt bort til et døvstumt, barnløst ektepar etter fødselen.

Flere keiserlige?

Øyvind Fosse tror at Keiser Wilhelm har vært ganske viril. Nå lurer han på om det kan finnes flere etterkommere i Norge.
– På bilder kan man se at han har hatt mange kvinner på skipsdekket. Min bestefar er mest sannsynlig ikke eneste tilfellet.
Spørsmålet er om flere nordmenn kan være keiserlige, etter spanskekongens bekreftelse av Fosses slektskap."
  

"SLEKT. – Jeg har hørt at min far snakket om at han var sønn av Keiser Wilhelm II, men det var mye hysj, hysj. Men min far hadde et bilde av keiseren på veggen, og sa til meg – se som du ligner, sier Harry Andreas Fosse. Nå har etterkommerne fått bekreftelse på det de trodde.
– Jeg ville bare vite om slekta og få en avslutning på historien,

Lokal jente. – Det var i 1904 at keiser Wilhelm traff min oldemor i Hardanger.
De fikk en sønn i 1905. Han het Anders Fosse, forteller Øyvind Fosse til Sunnmørsposten.
Han er oldebarn av Keiser Wilhelm og sønn av Harry Andreas Fosse.
Hans oldemor var en lokal tjenestejente fra Sogn.
– Det var ikke bare et sommereventyr, hun var med han flere somrer på skipet hans. Barnet
ble satt bort til et døvstumt, barnløst ektepar Severine og Gustav Fosse på gården Øvre Fosse i Halsenøy i Kvinnherad kommune i Hordaland. Videre var han mye hos Severine sin søster Mari på Øvstebø, sier Øyvind Fosse.

Gjemte bort. – Han var sporløst borte de første fem årene før han kom til Halsenøy, og jeg tror de gjemte han på ulike gårder. Jeg tror heller ikke min far traff keiser Wilhelm gjennom oppveksten, da hadde jeg nok visst det, sier Harry Fosse.
– Etter første verdenskrig var det ikke særlig populært å være tyskætta, så kom det jo en krig til, og slekta hadde nok ikke lyst til å fronte denne hemmeligheten.
Hans far døde i 1982.

Bekreftet. Nå har altså etterkommerne fått bekreftet det de har trodd i mange år.
–Min fetter Jan Harald Fosse startet slektsforskning og fikk blant annet hjelp av en pensjonert
politimann, forteller Øyvind Fosse.
–«Tampen brenner» fikk vi for ti år siden. Både slektsforskning og møte med mennesker som
kunne fortelle og bekrefte, gjorde oss ganske sikre. Det var mye som stemte, både tidspunkt og steder.

Spanskekongen. Dette førte etter hvert til at etterkommerne kontaktet prins Georg Friedrich
von Preussen i Bremen, og som igjen ba dem kontakte kroneprotektoren.
– Siden det tyske keiserhuset ikke eksisterer i dag, må etterkommere verifiseres av spanskekongen Juan Carlos, som er høyeste beskytter av Keiser Wilhelm-slekta/Habsburg-slekta.

Anerkjennelse. 27.mai fikk etterkommerne etter svært mye korrespondanse i saken, oversendt brevet om at de var «sønner og døtre» av Preussen i fire generasjoner.
– Det var ingen protester, og de aksepterte det med en gang, så de må nok ha visst om denne
sønnen, sier Harry Fosse.
– Vi har ikke ønsket noe annet enn å få anerkjennelse for slektskapet. Vi har ikke krevd penger eller lignende.
–Min far (Harry, jour.mrk) tilbød seg å ta DNA-test, men det ville ikke prins Georg Friedrich
von Preussen. På bilder så man slektslikheten, og han mente vel at det ikke var nødvendig. Far
har også en blodtype som er mer vanlig i Mellom-Europa enn i Norge, sier sønnen Øyvind.

Navn og familievåpen. Hva betyr dette nå fremover?
– Det betyr at min bestefar, og tre generasjoner etter, i teorien kan endre navnet til Fosse von Hohenzollern."

 Faksimiler SMP 23.8.2012

Sunnmørsposten 24.august 2012  

"Slektskap overrasker.

Har leita i to år etter etterkommere av keiser Wilhelm II.

Keiserkjenner Svein Skotheim ble svært overraska da han fikk høre at keiser Wilhelm II har slekt på Vestlandet.

HISTORIE. Sunnmørsposten fortalte i går at kong Juan Carlos, høyeste beskytter av slekta til Keiser Wilhelm II, har bekrefta at keiseren har et barnebarn på Vigra.
I arbeidet med boka «Keiser Wilhelm i Norge» så reiste forfatter Svein Skotheim kysten rundt i to år i keiserens fotspor. Blant annet for å sjekke ut slike historier om påstått slektskap
med den tyske keiseren.
– Jeg jobbet da med 10 forskjellige historier om etterkommere. Det viste seg imidlertid at
ingen av dem kunne bekreftes, sier han.

Homofili. Slektskapet kunne oftest avvises med bakgrunn i fødselsdatoer, barna ble ikke
unnfanget på tidspunkt hvor keiser Wilhelm var i landet.
– Det er også gjort systematiske undersøkelser av kirkebøker, på jakt etter mulige etterkommere. Det har ikke vært noe som tydet på at keiseren har barn i Norge, sier han.
Skribenten forteller også at tyskerne var lite opptatt av kvinner på turene langs norskekysten.
– Halvparten av vennekretsen som var med var homofile menn.
Hvorvidt keiser Wilhelm selv var homofil er vi usikre på, men dette var ikke noen «dametur»,
sier han.
Derfor er Skotheim veldig overraska og litt skeptisk, til påstanden om at familien Fosse er i
slekt med keiseren.
– Om adelsslekta i Tyskland bekrefter slektskapet så er dette en sensasjon. Jeg vil legge mer
vekt på dette enn bekreftelsen fra spanskekongen, sier han.

Dokumentasjon. Siden det tyske keiserhuset ikke eksisterer i dag så er det altså kong Juan Carlos som er høyeste beskytter av keiserslekta.
Øyvind Fosse, bergenseren som i hvert fall på Facebook har tatt etternavnet Fosse von Hohenzollern, forteller at de også har bekreftelser direkte fra den tyske slekta.
– Vi har hatt omfattende korrespondanse med dem, og har blant annet en e-post hvor Prinz
Georg Friedrich von Preussen bekrefter slektskapet, sier han.
Fosse framholder at all dokumentasjon som de sitter med vil bli gjort tilgjengelig for historikere som ønsker det.
– Så Skotheim eller andre er velkommen til å studere dette, sier han.

Forsvunnet. Årsaken til at hans bestefar ikke er blitt funnet av forskere tidligere, er at han ikke er registrert i noen kirkebøker, mener Fosse. – Han dukket opp etter å ha vært sporløst forsvunnet de første fem årene av livet.
Vi tror han da har befunnet seg på forskjellige gårder før han ble satt bort til familien Fosse på
Halsnøy i Hordaland, sier han."

"–Gledelig nyhet

ÅLESUND. Museumsbestyrer Ole M. Ellefsen karakteriserer det som en gladnyhet at keiser Wilhelm har barnebarn på Vigra.
– Jeg har aldri hørt om andre eksempler på slikt slektskap før, men dette er ikke første gangen
at historikerne får seg en overraskelse, sier han.
Ellefsen er imponert over den omfattende slektsgranskningen familien Fosse har gjort over
lang tid.
– Moderne verktøy innen slektsforskning gir utrolig mange muligheter. Her på museet
merker bare økning interessen for dette feltet, sier han."


Bergensavisen 23.august 2012 Webutgave:
Lenke

"Her er keiser Wilhelms bergenske oldebarn

Familien Fosse fra Bergen har fått bekreftet det de har mistenkt i lang tid, og det fra spanskekongen.

Familien Fosse fra Bergen har fått bekreftet det de har mistenkt hele livet - at de er direkte etterkommere av keiser Wilhelm II av Tyskland.    Dette fikk de bekreftet i et personlig brev fra spanskekongen Juan Carlos 27. mai i år. Han er høyeste beskytter av slekten til keiser Wilhelm, ettersom Tyskland i dag er en republikk. Dermed har det spanske kongehuset makt til å utnevne og bekrefte adelige for Tyskland også. – Vi har visst det hele siden vi var små, at min bestefar var sønn av keiser Wilhelm, men det er ikke før nå at vi faktisk har fått det bekreftet, sier Øyvind Fosse.   Han er født og oppvokst i Fredrik Stangs vei ved Brann Stadion.

MØTTES I HARDANGER
Historien starter i Hardanger. I 1904 var keiser Wilhelm på besøk i Hardanger, og traff en jente fra Sogn. I april året etter ble bestefaren til Øyvind født, og det går rykter i området om at keiseren var innom for å se til ham.    – Han ble adoptert eller satt bort til Gustav og Severine Fosse, som hadde en gård på Øvre Fosse på Halsnøy i Kvinnherad. Vi har fått bekreftet fra flere steder at keiseren dro hit for å se til gutten, sier Øyvind Fosse.
Da han ble voksen, flyttet Øyvinds bestefar til Bergen, og bosatte seg først på Laksevåg, hvor han drev med koks og is.
Det til tross for at han var utdannet skredder.
– Min far, Harry Andreas Fosse, ble født på Nordnes, og vokste opp på Laksevåg og Gyldenpris i enkle kår, sier Øyvind. Senere har Harry, som nå er 78 år, flyttet til Vigra på Sunnmøre, og her ble denne saken først omtalt i Sunnmørsposten tidligere torsdag.

Øyvind Fosse

ADELIGE KONTAKTER
Øyvind Fosse forteller at fetteren Jan Harald Fosse har drevet omfattende slektsforskning de siste årene, og gjentatte ganger prøvd å ta kontakt med prins Georg Friedrich von Preussen, som er overhodet for huset Hohenzollern.
– Brevet fra spanskekongen bekrefter at også vi kan ta navnet von Hohenzollern nå, og jeg tenker på å gjøre det, sier Fosse.
I tillegg kan de ta tittelen som Sir eller den tyske versjonen Ritter.
– Det som førte til et gjennombrudd, var at vi fikk kontakt Prinz Georg Friedrich von Preussen som satte oss i kontakt med Kroneprotektor Storhertug Ludwig Guillaume von Ostpreussen, som hjalp oss med å kontakte prins Georg. Etter det, gjorde vi det klart at vi ikke var ute etter penger, men bare få vite så mye som mulig om slekten, sier Fosse.
De siste året har en enorm mengde dokumentasjon og kommunikasjon ført til at familien til slutt mottok brevet fra spanskekongen.
– Brevet viser at vi er sønner og døtre av keiser Wilhelm, og det betyr at min far sin generasjon, vår generasjon og våre barn kan ta tittel som Sir, i tillegg til å ta familienavnet von Hohenzollern, sier Fosse.
De har også fått en rekke adelige kontakter via Facebook.
– Jeg har vel rundt 70 adelige venner på Facebook, både storhertuger, prinser, medlemmer av den gamle Bourbone-familien, og russiske adelige. I tillegg er det mange Hohenzollere, fra både Sverige, Tyskland og Sveits. Det er en stor og mektig slekt, sier Fosse.
– Hva vil dere gjøre videre nå da?
– Nå er planen å holde videre kontakt med de som vi hadde i utgangspunktet tok kontakt med, og så ha mer kontakt med prinsen selv. Anerkjennelsen har vi nådd, og vi vet nå mye mer om slekten vår, sier Fosse."

Bergensavisen 24. august 2012 papirutgave:

Faksimile BA 24.8.2012

"Blått blod: Jan Harald Fosse (42) har fått bekreftet at han er kongelig.

 

BYENS KONGELIGE DROSJESJÅFØR

Familien Fosse fra Bergen har fått bekreftet det de har mistenkt hele livet – at de er direkte etterkommere av Wilhelm II av Tyskland.

Jan Harald Fosse (42) er oldebarnet til keiseren. Det fikk han bekreftet i et personlig brev fra spanskekongen Juan Carlos 27. mai i år.
Han er høyeste beskytter av slekten til keiser Wilhelm, ettersom Tyskland i dag er en republikk  Dermed har det spanske kongehuset makt til å utnevne og bekrefte adelige for Tyskland også.

 

 Får adelig navn– 

Jeg fikk høre at min bestefar var sønn av keiser Wilhelm da jeg var elleve år, men det er ikke før nå at vi faktisk har fått det bekreftet. I begynnelsen trodde jeg ærlig talt ikke på det, sier Fosse, som i lang tid har drevet omfattende slektsforskning.
Han har flere ganger prøvd å ta kontakt med prins Georg Friedrich von Preussen, overhodet
for huset Hohenzollern.
– Brevet fra spanskekongen bekrefter at også vi kan ta navnet von Hohenzollern nå, og det har
jeg gjort. Jeg byttet faktisk i dag, sier Fosse.
– Så hva blir ditt fulle navn?
– Jan Harald Fosse von Hohenzollern, sier han høytidelig, og ler.
I tillegg kan han ta tittelen som Sir eller den tyske versjonen Ritter.
Konen og de tre barna på 19, elleve og ni har også tatt det kongelige etternavnet.

 

Champisfest på hotell

Han har fire søsken og flere Fosseslektninger på Sunnmøre.
– Da vi fikk brevet fra selveste Juan Carlos tok vi oss en skikkelig fest på Hotell Norge. Da leide vi hele tredje etasje, kjørte smoking, champagne, gåselever og full pakke, sier den kongelige taxisjåføren.
Det ble booket rom til de adelige slektningene i Tyskland, men av sikkerhetshensyn ble besøket avblåst.
Fosse har vært på veien i 21 år, og akter ikke å stoppe selv om han nå vet at han har blått blod i årene.
– Nå er planen å opprettholde kontakten med Von Hohenzollern familien, og selvfølgelig følge dette opp juridisk.
– Mener du at dere kan bli rike på dette?
– Det vet jeg ikke, men jeg vet at vi har juridisk rettigheter.

 

Historien startet i Hardanger

Historien om keiserens norske røtter starter i Hardanger i 1904. Men før det rakk det tyske overhodet å ta turen til Sogn.
Her traff keiser Wilhelm en jente. I april året etter fikk de en sønn, og det går rykter i området om at keiseren var innom for å se til ham.
Han ble adoptert eller satt bort til Gustav og Severine Fosse, som hadde en gård på Øvre Fosse på Halsnøy i Kvinnherad.
Det er blitt bekreftet fra flere steder at keiseren dro hit for å se til gutten.
Da han ble voksen, dro keiser Wilhelms sønn til Bergen, og bosatte seg først på Laksevåg, hvor han drev med koks og is. Det til tross for at han var utdannet skredder.

 

Ville ikke ha penger

Hans barnebarn har helt fra barndommen hørt at bestefaren deres var sønn av keiser Wilhelm.
Det som førte til et gjennombrudd, var at familien Fosse fikk kontakt med Prinz Georg Friedrich von Preussen.
Han satte dem i kontakt med Kroneprotektor Storhertug Ludwig Guillaume von Ostpreussen.
Han hjalp dem med å kontakte prins Georg.
Familien Fosse gjorde det helt klart at de ikke var ute etter tjene noen penger, men at de bare ville ha så mye kunnskap som mulig om slekten.

 

Mye dokumentasjon

Det siste året har en enorm mengde dokumentasjon og kommunikasjon ført til at familien til slutt mottok brevet fra spanskekongen.
Brevet viser at familien Fosse er direkte etterkommere av keiser Wilhelm."

I 2012 sto følgende å lese i Webavisen:

"I 2012 bekreftet spanskekongen Juan Carlos at sunnmøringen Harry Andreas Fosse (78) fra Vigra er keiserlig, i den forstand at han er etterkommer av keiser Wilhelm II. (Den spanske kongen er høyeste beskytter av keiser Wilhelm- og Habsburg-slekta, ettersom det tyske keiserhuset ikke eksisterer i dag.)
Harry Andreas Fosse hadde hørt at hans far hadde snakket om at han var sønn av Keiser Wilhelm II, men det var mye hysj, hysj.

Historien starter i Hardanger. I 1904 var keiser Wilhelm på besøk i Hardanger, og traff en jente (lokal tjenestejente) fra Sogn.  I april året etter ble faren til Harry Andreas Fosse født, og det går rykter i området om at keiseren var innom for å se til ham.
Etter fødselen ble han adoptert eller satt bort til et døvstumt, barnløst ektepar, Gustav og Severine Fosse, som hadde en gård på Øvre Fosse på Halsnøy i Kvinnherad.
Det var visstnok ikke bare et sommereventyr jenta fra Sogn skal ha hatt med keiseren. Hun skal ha vært med han flere somrer på skipet hans.

Keiser Wilhelms sønn skal ha hatt navnet Anders Fosse. Årsaken til at han ikke er blitt funnet av forskere tidligere, er at han ikke er registrert i noen kirkebøker, mener Fosse.

- Han dukket opp etter å ha vært sporløst forsvunnet de første fem årene av livet. Vi tro han da har befunnet seg på forskjellige gårder før han ble satt bort til familien Fosse på Halsnøy i Hordaland, sier han."

Lenker:

Vikingposten 8. september 2012 har et intervju med Øyvind Fosse. Lenke 

"Imperial Order of Truth" har gitt Øyvind Fosse tittelen "Grand Master for Norway - H.E. (His Excellency) Øyvind Fosse von Hohenzollern" og Kenneth Fosse tittelen "Country Master for Norway - H.E. (His Excellency) Kenneth Wilhelm F. Von Hohenzollern"  Lenke 

"Rurikovich Dynasty" har gitt Øyvind Fosse tittelen "Honorary Count of the House Rurokovich" Lenke

"The Official Website of the Rurikovich Monarchy" har Øyvind Fosse. Lenke

Chiara Fosse ("H.R.H. Princess Chiara F. Hohenzollern" gift med "H.R.H. Prince Kenneth-Wilhelm F. Von Hohenzollern") sin hjemmeside Lenke 

Burg Hohenzollern - offisiell side
 

24.12.2013 kom avsløringen: Anders Elias Fosse var ikke en uekte sønn av keiser Wilhelm II, men en ektefødt sønn av Elias og Karen Fosse. Hvordan slektsforskere og Statsarkivet i Bergen kom frem til dette kan dere lese om i del 2.

Steinkjelleren Steg for Steg 2011-2012

For to år siden laget jeg hefte "Steinkjelleren Steg for Steg 2011-2012". Jeg legger nå hele heftet ut her på bloggen min; Fjellsiden, forhåpentligvis til glede for de mange som enda ikke har skaffet seg heftet (men vi har flere), men også for alle dem som ønsker å ha det digitalt tilgjengelig på sin egen maskin. Lykke til!

Steinkjelleren Steg for Steg

• Idéell interesseforening for gateløpet Nikolaikirkeallmenningen, Steinkjellergaten og Stølegaten i Bergen for næringsdrivende, huseiere, beboere og andre interesserte
• Formål:
  -arbeide for en oppgradering og bedre generelt vedlikehold av gater, bygninger, murer, gjerder m.v. i strøket.
  -hindre tagging og annen tilgrising og skadeverk.
  -arbeide for en mer tjenlig bossordning. Bossbeholdere skal ikke stå i gaten mellom tømmingene. Dette er viktig å overholde bl a for at kostebil, brøytebil og utrykningskjøretøy skal ha fri adgang, og selvsagt mht den generelle trivsel.
  -arrangere og legge til rette for trivselsskapende tiltak, som julegate, sommerfest, stemingsskapende effekter m.v.
  -lage en profesjonell utført brosjyre til beboere, næringsdrivende, huseiere, reiseliv, cruisetrafikk, hoteller m.v.
  -arbeide for at «Den Trondhjemske Postvej» skal bli kulturminne.
  
• Stiftet 9. september 2009
  Organisajonsnummer 994 573 772
  Epost: steinkjellerenstegforsteg@hotmail.com
  Facebook: Steinkjelleren Steg for Steg
  Bankkonto: 3624 30 97708
• Takk til Stølestrøkenes Velforening og Bergenhus og Årstad kulturkontor for økonomisk støtte til utgivelsen av heftet.
  Takk også til annonsørene Flopita Womans Wear, The Armadillo bike shop & sevice, Origo arkitektgruppe AS, BarBarista, Topsy frisør, Taktekker Frantzen Eftf. AS, Renaissance Audio, Skansen Pensjonat, I*Collection klesdesign og 'En spennende butikk', samt til Bergen Guide, Visit Bergen, Arild Wærness, Discountprint og Arnfrid Mæland.
  Tekst og design: Arnfrid Mæland / Kart: Arild Wærness / Trykk: Discountprint
  
  
  
   Detalj fra det eldste kartet der Steinkjelleren og Stølen er markert. 25; Stølen og 26; Steinkjelleren.
  Kopiert fra en reproduksjon av Johan Joachim Reichborns prospekt fra 1768. Takk til Ersland!

Arnfrid Mæland: En historisk vandring (English summary on page 30)

- Vi befinner oss på Øvrestredet ved Yngre Breida Allmenning, eller Nikolaikirkeallmenningen, slik Magnus Lagabøtes Bylov av 1276 benevner den. Året er 1455, og vi er en uke ut i september måned. I følge tradisjonen kan det ha vært omtrent slik:
«I høyden rett foran oss ser vi ruinene av St Nicolaus kirke. Den er sterkt skadet etter brannen i 1413. Det var forøvrig tredje gang kirken ble hjemsøkt av brann. I rett luftlinje vestover fra St Nicolaus kirke lå, inntil for en uke siden, Munkelivs kloster. Det ble nedbrent av tyskerne, eller garpene som vi foretrekker å kalle dem, 2de september, da de drepte høvedsmann Olaf Nielson, hans sønn Niels, hans bror Peter og biskop Torleif. Mellom her vi står og St Nicolaus kirke ser dere en steinkjeller med bakerovn, bygget i 1441, der tyskernes baker Hans Nagel holder til. Til høyre for oss lå en gang St Colombas kirke. Den har navn etter Skottlands helgen St Colomba, og kan være reist så tidlig som i Magnus Barfots eller Harald Gilles tid. Magnus Barfot var på Iona i 1098, der han besøkte St Colombas gravsted, Colombas Skrin. I sør ser vi Martinskirken, som tidligere var sognekirke for søndre del av Øvrestredet, eller Garpestredet som vi liker å si, men som nå er sognekirke for tyskerne. Den er nylig gjenreist etter brannen i 1413. Skuer vi nordover Øvrestredet ser vi også noen av byens eldste kirker, Peterskirken og Mariakirken, som begge er sognekirker, samt Lavranskirken, som også nylig er gjenreist etter siste bybrann. Strekker vi oss litt og ser mot nord har vi Olavskirken på Bakken. Borgen og de øvrige bygningene på Holmen kan vi ikke se fra her vi står. I nord-vestlig retning kan vi så vidt skimte loftet på den sist byggede steinkjelleren i strøket, ja den heter faktisk Stenkielderen på folkemunne. Der er det skjenkested og badstue. I trehusene langs Øvrestredet er det videre et tjuetall skjenkesteder. Vi ser også noen kålhager. Så, endelig, om vi ser ned mot Bryggen og Vågen, har vi Stevnestuen og Vinkjelleren, som ble reist i årene 1315-1319, tyskernes nye Kjøpmansstue og Torget. Bergen ble ikke grunnlagt av Olav Kyrre, men av tørrfisken og garpene, sier man på folkemunne her i byen, men vi liker det ikke!»

Gjennom den følgende historikken vil dere erfare at ikke alle muntlige overleveringer er historisk korrekte, og mye av det tradisjonen forteller lar seg ikke nødvendigvis bevise eller motbevise.

Øvregaten

Selv om ikke Øvregaten er en del av ««Steinkjelleren Steg for Steg»» sitt område kommer man ikke utenom den når man skal formidle strøkets historie. Den historiske vandringen starter derfor, rimelig nok, i Øvregaten.
Øvregaten er byens, og trolig også landets, eldste gate. Den har ulike navn opp gjennom historien; langstræti hit efra, Øvre Langstredet eller bare Stredet i høymiddelalderen, Garpestredet og Øvrestredet i senmiddelalderen og Øvregaten fra tiden rundt reformasjonen. Frem til 1857 er Lille Øvregate, eller Små-Øvregaten som den ble kalt, en del av Øvregaten, men nå strekker Øvregaten seg fra Vetrlidsallmenningen i sør til Mariakirken i nord. Samme år blir navnet Øvregaten offisielt godkjent. Men ferdselsåren nordover slutter i Kroken frem til 1873. Før det går ferdselsåren nordover til Skuteviken, Sandviken og Åsane, opp Nikolaikirkeallmenningen, og videre gjennom Steinkjelleren og Stølen, og det er også her ««Den Trondhjemske Postvej»», som etableres som postrute fra Bergen til Molde og Trondhjem i 1786, starter.
I følge tradisjonen har ikke Øvregatens løp endret seg gjennom tiden, noe som ikke stemmer helt med dagens arkeologiske kunnskap. Såvel Øvregaten, som sjølinjen og Bryggen, hadde en noe annen plassering enn hva man antok rundt år 1900. Nyere arkeologiske funn viser at sjølinjen gikk lenger inne og Øvregatens løp noe nedenfor dagens løp. Likevel kan man i store trekk si at Øvregaten har vært uforandret. I 1625 oppgis gaten å være 10 alen (ca 6 meter) bred. På slutten av 1800-tallet ble den betydelig utvidet, til hele 20 alen, det ble anlagt fortau mot vest og ny brostein kom på plass.
Det skal også nevnes at eiendommene på Bryggen og i Øvregaten hadde kålhager. Disse var plassert langs Øvregaten på ledig areal. Kålhagene sør for Schøttstuene er restaurert og fremstår som en oase i bybildet.
Byloven av 1276 nevner et tjuetall ulike håndverksfag og næringer i byen og plasserer dem på østsiden av Øvregaten. Fra sør ved dagens Cille Gads plass mot nord til Dreggsallmenningen slik: skomakere, bødkere,
kardreiere, feldberedere, gullsmeder, kam- og kardemakere, ved Nikolaikirkeallmenningen mathandlere, klær- og lerretshandlere, og videre mot nord pyntesaker, malere, sadelmakere, skreddere, brynje- og platemestere, sverdslipere, kistesnekkere og skjoldmakere.
Ved overgangen til senmiddelalderen har de fleste håndverkere og kjøpmenn flyttet fra Øvregaten og lenger sør og vest i byen, mens skjenkesteder og bordeller dominerer gaten. 

For å forstå denne aktiviteten går vi til sakefallsregnskapet for 1521. Utfra regnskapet kan det listes opp 25 gårder langs Øvregatens østside; Muren, Klokkerhus, St. Mortens hus (tre gårder ved Martinskirken), Nygården, Elsebets hus, Skorsteinen, Testhus, Skorsteinshus, Arnegården (de fire siste ved Nikolaikirkeallmenningen), Blankeborg, Tores gård, Pauls gård, Paltegård, Anne Islandskes gård, Kuhus, Haralds hus, Gamle bakhus, Årisborg, Pedersens, Anders Smids gård, Marine Vigerffads hus, Jon Dragers hus, Siverts gård, Kristine Daffinds hus og Anne Danskes hus.

Nå var det slik at både tyskere og prester måtte leve ugift, noe som avstedkom bordellvirksomhet, eller gledeshus som de også kalles. Noen av tyskerne og prestene hadde også friller som de levde som samboere med. Når man leser sakefallsregnskapet fra 1521 finner man at i Øvregaten hadde i overkant av 150 kvinner egen inntekt. Det skal ikke påstås at alle disse hadde inntekt fra prostitusjon, men for noen var nok det tilfelle. Ingeborg Styggis, Kristine Svinerygg, Magga Stompen, Kristine Fiseklinke og Karine Slangen er navn vi finner på Øvregatens kvinner i 1521. I Nygården, ikke langt fra Nikolaikirkeallmenningen, var flest kvinner med egen inntekt samlet, - hele 14 av dem hadde tilhold her. Det kan også nevnes at Nygården fikk privilegiebrev fra Kong Hans i 1491 med rett til å drive virksomheten uten noen som helst innblanding fra kongens menn, byens embedsmenn eller fogder.

Etter reformasjonen i 1537, og i særlig grad under Christoffer Valkendorffs tid som lensherre på Bergenhus, 1556-1560, endret livet i Øvregaten karakter. Valkendorff henviste de prostituerte til området mellom Bergenhus og Sverresborg, og skjenkestedene fulgte etter. Først etter bybrannen i 1702 kan man si at Øvregaten hadde gjenvunnet sin fornemhet fra høymiddelalderen.

Christi Krybbe skoler

Da Martinskirken gikk med i bybrannen i 1702 ble Korskirkens fattigskole; Christi Krybbe skole, reist på grunnmuren noen tiår senere. Den er Nordens eldste eksisterende grunnskole.
1. mai 1737 signerte Korskirkens sogneprest Hr Jens Mariager og kapellan Hr Christian Thunboe skolens fundas, eller regelverk, sammen med 24 velstående forretningsmenn fra Korskirkens sogn. Deretter ble fundasen, som besto av 29 trykte sider, sendt til Kong Christian VI for godkjenning. Kongen signerte fundasen den 29. august 1738.

De 24 forretningsmennenes rolle i skolen var å betale for den. Hr Mariager og Hr Tunboe hadde oppsøkt hver og en, og endte etter hvert opp med en anseelig sum. Skolens grunnstein ble lagt ned 20. april 1739. Eiendommen hadde tilhørt tyskerne. De hadde ikke uten videre kunnet gi tomten til skoleformål, men det ordnet seg til slutt. Å starte en lokal skole var åpenbart en omfattende prosess, men det virker som det var enighet om at tiltaket var et ubetinget gode; Å bygge skole for noen av byens aller fattigste barn.

I fundasen var det noen viktige regler: Skolen skulle være en skole for fattige barn i Korskirkens menighet. Først fikk de barna som hadde mistet begge foreldrene sine plass. Deretter fikk de som hadde mistet faren plass, og til slutt andre fattige barn. Fagene var kristendom, lesing, skriving og noe matematikk. Læreren skulle bo på skolen. Han måtte ikke gå på besøk eller ha besøk uten å spørre presten om lov. Han måtte også spørre om lov dersom han ønsket å gifte seg. Læreren skulle alltid tale høflig til elevene, og ikke snakke til dem på en nedverdigende måte. Han hadde ikke lov til å slå elevene med kjepp eller pisk eller gi dem ørefiker. Men dersom de ikke lyet, og holdt leven etter at de hadde blitt snakket til, kunne de få ris. Hver søndag måtte elevene møte opp på skoleplassen og gå med læreren i kirken. Den 11. november hvert år kom byens biskop til skolen. Han forhørte hver enkelt elev, og presten noterte ned hver enkelts karakter, orden og oppførsel.

En ny skolebygning ble bygget i 1874 nord for den gamle bygningen. Denne het tidligere Øvregaten skole, og var
en selvstendig pikeskole frem til 1893. Et gjerde skilte jentene fra guttene helt frem til 30-årene.

I 1940 ble skolen rekvirert av tyskerne, i første omgang for å innkvartere husville. Under store deler av krigen måtte elevene gå på Krohnengen skole, eller de fikk sågar undervisning hjemme hos læreren. Lange perioder var preget av at barnene ikke hadde skoletilbud, men når de fikk muligheten dukket de opp alle sammen.

På 1960- og 70-tallet var det ikke lenger populært å bo i sentrum, og skolen fikk et så lavt elevtall at den sto i fare for å bli nedlagt. Fra 1989 til 1992 hadde Bergen Skolemuseum lokaler ved skolen, dette for å sikre dens videre eksistens. I dag har situasjonen snudd, - skolen er igjen full av barn, og hele skolen og skolegården er rustet opp. De fremstår som to nydelige bygg fra to forskjellige perioder, men godt tilpasset hverandre.

Fotografi fra århundreskiftet som viser det eldste skolebygget og litt av det nye. Interessant å se at forretningskvartalet mellom Christi Krybbe skoler
og Kjøttbasaren enda ikke var bygget.
Fotograf: W. A. Mohn.  

Eier: Billedsamlingen UBB.

Nikolaikirkeallmenningen

Nikolaikirkeallmenningen strekker seg fra Bryggen over Øvregaten til Steinkjellergaten. Tidligere het den Yngre Breida Allmenning, men nevnes allerede i Byloven av 1276 som Nikolaikirkeallmenningen, etter Nikolaikirken, som lå øverst på allmenningen ved Forstandersmauet 2 - 4 og Nikolaikirkeallmenningen 5. 

Allmenningen ble etterhvert bebygget og det var kun igjen et smau; Smedesmauet. I 1857 ble Nikolaikirkeallmenningen på ny anlagt og den fikk sitt gamle navn tilbake, men plasseringen ble nå litt lenger nord. Dette er slik allmenningen fremstår i dag. Allmenningen var viktig som starten på hovedferdselsåren ut av byen mot nord gjennom Steinkjelleren og over Stølen, og fra slutten av 1700-tallet som starten på ««Den Trondhjemske Postvej»».

Torget lå nederst på Nikolaikirkeallmenningen, helt ut mot bryggekanten, kanskje helt fra Byloven av 1276 ble innført og til 1558, da det etter påtrykk fra byens borgere ble flyttet sør til Vågsbunnen. De hadde klaget til kongen over at tyskerne fikk kjøpt de beste varene, dette grunnet Torgets plassering på Bryggen.
Øst for torget lå Stevnestuen (Rådstuen), som var byrådets møtested og rettslokale, og Vinkjelleren. Stevnestuen er første gang nevnt i 1315, Vinkjelleren i 1389. Samtidig med at Torget ble flyttet til Vågsbunnen fikk også byens rådhus ny plassering. Da skjenket Valkendorff byen en bygning ved Allehelgenskirken, som straks ble tatt i bruk som byens nye Rådhus. Den gamle Stevnestuen nevnes ikke etter 1558. Et Bergenfahrerbrev fra 1652 tyder på at Vinkjelleren da var revet. Siden man i dag vet at Vinkjelleren og Stevnestuen var en og samme bygning, og at Stevnestuen lå i etasjen over Vinkjelleren, kan man rimelig sikkert si at også Stevnestuen gikk med i rivingen, og at den ikke brente i 1702, slik man ifølge tradisjonen har trodd. Utgravinger viser hvordan den var bygget; som en to etasjers steinbygning med 160 cm tykke vegger. Grunnmuren er bevart under parkeringshuset i Rosenkrantzgaten.

En gang etter 1437 ble Kjøpmansstuen (hansakontorets rådhus), reist mellom Torget og Stevnestuen- Vinkjelleren.
1558 markerer et skille i byens historie. Da er sentrum flyttet fra Bryggen og Nikolaikirkeallmenningen til
Vågsbunnen. Tyskerne styrer nå Bryggen alene.

Fra vår tid huskes Amundsens pølsebod, som kun var en luke i veggen, mellom Nikolaikirkeallmenningen 1f og 1g. Halfdan Solberg holdt til i 1f til for få år siden. Der kunne man kjøpe gulvbelegg, gulvtepper, tapeter, gardiner og stoff av ulikt slag, dessuten alt man hadde behov for i tilknytning til innredningen, slik som tapetlim, maling, sysaker m.v. I nr 2b, der hvor Origo arkitektgruppe i dag holder til, var strøkets første supermarked på 70-tallet; Brava.

«Kjært barn har mange navn», heter det. Nikolaikirkeallmenningen må derfor ha vært et kjært sted, for som vi ser har den hatt flere navn opp gjennom historien, men også i vår tid brukes ulike navn; Stølebakken, Steinkjellerbakken og Nikolaikirkeallmenningen, der det siste altså er det offisielle navnet siden 1857.

Nikolaikirkeallmenningen 1934. Fotograf: Anders Beer Wilse. Eier: Norsk Folkemuseum.

Nikolaikirken

Kirken ble reist i middelalderen fra 1120-1130 av kong Øystein Magnusson. Den er første gang omtalt i 1160, da Gregorius Dagsson søkte til kirken under et sammenstøt med Erling Skakke. Kirken har navn etter St Nikolai, biskop i Myra, i dag en del av det sørvestlige Tyrkia. St Nikolai var skytshelgen for sjøfolk og handelsmenn. Han var derfor svært populær i hansabyene. Dette er nok grunnen til at han ble hedret med et minne i form av en kirke også i handels- og sjøfartsbyen Bergen, som jo hadde et hansakontor. St Nikolai var dessuten svært gavmild, og vi kjenner han i dag som den amerikanske varianten av julenissen. St Nikolai ble feiret, gjerne med gaver til barnene, 6. desember. Nikolaikirken hadde en særs viktig funksjon i byen. Etter Byloven av 1276, skulle det holdes vakt fra tårnet i kirken og varsles om brann og fiendtlige angrep, dessuten ble det ringt med kirkeklokkene hver kveld når all ild skulle slukkes rundt i byen. Kirken ble utsatt for flere branner, trolig i 1198, 1248, 1413 og 1476. På «Scholeus-stikket» fra 1581 ser man tydelig ruinene. Vi ser at kirken var stor og at den hadde et dominerende tårn. Kirken ble aldri gjenreist etter den siste brannen, men stein fra ruinene skal ha blitt benyttet til å bygge grunnmurer i området. I følge tradisjonen skal derfor flere grunnmurer på de eldste bygningene bak Øvregaten 17, i Steinkjelleren og i Forstandersmauet være fra ruinene av Nikolaikirken. I 1895 ble det gjort utgravinger i ruinene. Det eneste sikre funnet, en basestein, oppbevares ved Historisk museum.

Illustrasjonsfoto av Nikolaikirken Utførelse og eier: Arkikon Basestein fra Nikolaikirken Oppbevares ved Historisk museum i Bergen Foto: A. Mæland

Maleridetalj fra middelalderbakeri                     Kilde: Wikimedia Commons

Hans Nagels bakergård

Like nedenfor Nikolaikirkegården, i hagen bak Øvregaten 17, ble det i 1441 bygget en bakeroven som gikk helt fra Øvregaten og til kirkegårdens mur. Det var tyskernes baker Hans Nagel som hadde søkt om å få bygge en bakerovn slik, dette av hensyn til brannfaren i strøket. Bakeriet kan ha vært et av de første som ble etablert i landet. I Øvregaten 17 har det vært drevet bakeri helt fra Hans Nagels tid til slutten av 1800-tallet.
Når det gjelder høvedsmann Jørgen Hansens henrettelse av tyskernes baker på 1500-tallet, finnes det ikke belegg for at det foregikk i Hans Nagels bakergård, men det kan heller ikke utelukkes.

 

Skorsteinen

I Sakefallsregnskapet for Bergen i 1567 kan vi lese følgende om Skorsteinen: «Anne Andsdott. i Schorstenen po Øffrestredit for grundsløs tho annd quinde saa oc deris anβigte sloid als udj bloid - 2 daler». [Anne Andersdatter i Skorsteinen på Øvrestredet betalte 2 daler for grunnløst å ha slått to andre kvinners ansigter til blods.]
Skorsteinens plassering er usikker, men Sakefallsregnskapet fra 1591 kan tyde på at den lå omtrent ved Nikolaikirkeallmenningen. Om Skorsteinen er identisk med Hans Nagels bakergård finnes det imidlertid ingen dokumentasjon for, men det kan ikke utelukkes.

Steinkjelleren

Steinkjelleren, som har gitt navn til Steinkjellergaten, Steinkjellerbakken og Steinkjellersmauene, er kjelleren under Steinkjellergaten 8 eller 10. Den skal ha ligget 70 meter NV for Nikolaikirken, noe som stemmer godt med dagens Steinkjellergaten 10.
Det nevnes en steinkjeller i Bulders Bericht, en fortegnelse fra Lübeck, datert 1455. Der berettes det at biskopens knekter røvet penger og eiendeler fra skipsfolk på Steinkjelleren. Det har imidlertid ikke latt seg dokumentere om dette er Steinkjelleren ved Steinkjellergaten, men det kan ikke utelukkes helt. Men da tid og sted i beretningene er kampene i og rundt Munkeliv kloster i 1455 er det likevel mer sansynlig at det dreier seg om en steinkjeller i det området. Steinkjeller var en fellesbetegnelse på steinbygninger i denne perioden. Derfor kan beretningen fra 1455 egentlig være en hvilken som helst steinkjeller i byen. I 1584 omtales en steinkjeller som horehus i Den Norske So; «Stenkjelleren og alle husene paa Øvregaden, er det ikke offentlige horehuse, og have de anden næring end af det offentlige horeri?» og Ludvig Holberg omtaler en steinkjeller i Den berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse fra 1737; «I sær var den heele Ovre-Gade i Forbindelse med dem, thi de havde der 7. offentlige Hore-
Huuse: Som Steen-Kielderen, Krogen, Alf, Schmieden, Kivitte-Gaarden, Gluboltz o.s.v. Ja de fleeste af Byens Folk bag Bryggen nærede sig af saadan ublue Handel. Hver Oldermand, Actein, Secretarius, Hosbond og Tienere havde sin Skiøge, saa at der regnedes omsider fleere Garpe-Horer end Garpe-Hunde.» Heller ikke disse to omtalene sier noe spesifikt om hvilken steinkjeller det gjelder.
I Kirkebøkene finner man Steinkjelleren i Korskirkens sogn fra 1675; «paa, ved, ovenfor og nedenfor Stenkjelleren», men fremdeles ikke knyttet til en bestemt bygning, eiendom eller rodenummer. Det første sikre dokumentet som identifiserer Steinkjelleren som en bestemt eiendom er byggmester og arkitekt Johan Joachim Reichborns prospekt fra 1768. Her er Steinkjelleren avmerket med «26» på eiendommen Rode 23-55, i dag Steinkjellergaten 8, 10, 10a, 10b og Koren Wibergs plass 7.
Steinkjelleren under Steinkjellergaten 10 er bevart og fredet. På kjellerens yttervegg er en plakett med inskripsjonen «Johan Frid. Warnecke / Rebecca Margr. Warnecke / 1759». Inskripsjonen er omkranset av vinløv, noe som kan indikere at kjelleren var, eller i det minste hadde vært, skjenkested. Warneckes kjøpte eiendommen i 1759, men Johan Friderik døde like etter. Rebecca Margrete døde i 1785. De hadde 11 barn.
På slutten av 1700-tallet hadde Herman Friele og konen Bergitha Morup en salgsbod på torget i Bergen, der de blant annet solgte humle, rosiner, korinter og sitroner. Herman Friele var sjøkaptein og når han var i sydlige strøk kjøpte han med seg slike eksotiske varer hjem til Bergen. I 1799 hadde han også med en kaffelast ombord på briggen «Vendskab af Bergen». Samme år kjøpte Frieles Rode 23-55, Steinkjelleren, av brygger og krambodhandler Bernhard Geelmuyden, og startet handel og bryggeri herfra. Huset lå svært gunstig til for handel; like ved hovedveien nordover mot Sandviken, Åsane og Nordhordland og postveien til Molde og Trondhjem. I følge tradisjonen passerte det nærmere 20000 mennesker daglig gjennom denne hovedveien på 1800-tallet. Steinkjellerens bygninger var svært godt egnet til lagring av varer, og ikke minst til øl- og kaffeproduksjon.
Man må anta at det var ganske livlig i Steinkjelleren rundt 1800. Folketellingen i 1801 viser at det bor fjorten personer i Steinkjelleren, åtte i familien Friele og seks tjenestefolk. Herman er 38 år og Bergitha 35. Barnene, tre jenter og tre gutter, er fra 1 til 11 år. Berent Friele, som Herman og Bergitha overlater bedriften til i 1835, er enda ikke født. Han blir født i 1810 og døpes i Korskirken 20. juli samme år. Herman og Bergitha får ytterligere fire barn; tre gutter og en jente. Familien består dermed etterhvert av foreldre og elleve barn. Bergitha Morup dør i Steinkjelleren i 1826, 60 år gammel, mens Herman dør hos datteren Birgitte Friele og svigersønnen Alexander Behrens Grieg på Nikolaikirkeallmenningen 4 i 1843, nær 80 år gammel. Frieles ble værende i Steinkjelleren frem til 1882, da bedriften flyttet til Holmedalsgården på Bryggen. Siden har bedriften hatt tilhold ulike steder i byen inntil den flyttet til Midttun i 1982.
Siden har det alltid vært drevet næring i Steinkjelleren. De som har vært her lengst i vår tid er nok Lunds bruktklær frem til 1962, som også eide huset, og Alf og Clara Helgesen som drev Løkten i trettifem år, fra 1962 til nyttårsaften 1997. I lokalet der Friele hadde kramboden ble det i en periode solgt kjøkkenutstyr, siden ble det solgt godterier, og fra 70-tallet hadde gullsmed Tom Tumyr verksted her i nærmere 30 år. I samme bygg mot nord hadde Bergens Tidende utleveringssted i en årrekke. Nå er det Armadillo Bikes som holder til i Steinkjeller-gaten 8, mens de øvrige bygningene i den tidligere Rode 23-55 er omgjort til leiligheter.
I Steinkjellergaten bør ellers nevnes E. Danielsen herre- og damefrisør i nr 14 og H. Joh. Danielsen kolonialbutikk i nr 3, som de dessuten eide, og der det siden var vev-, keramikk- og strikkeverksted i en årrekke. I nr 1 var Lux magasin, i nr 2 pianohandler Finn Andersen, i 4a var det blomsterbutikk og i 4b bakeri og konditori. Siden hadde Bergliot Welander Vassdal hattebutikken Bella Modesalong i 4a i en årrekke. Arne & Jan Viggos smie holdt til i 4b på 70- og 80-tallet, mens billedkunstner Rolf Monsen eide huset. I nr 6, der Flopita har motebutikk, hadde Fanebust kolonialbutikk. I nr 9, der ««Steinkjelleren Steg for Steg»» snart flytter inn, holdt tapetsermester Rine til, og i nr 11 var det fruktbutikk. I nr 12 var det først skomakerverksted og skobutikk, så manufakturhandler og strikkeindustri. I 1905 åpnet Kinoen i Steinkjellergaten 16, bygningen som brente for få år siden, og som nå er bygget opp etter dagens arkitektoniske stil. På 70- og 80-tallet hadde fotograf Jarle Riise atelier her. Endelig er vi fremme til nr 20, en bygning som faktisk er under 100 år, bygget i mellomkrigstiden i Jugendstil i Wesenbergs hage. Her hadde Dankert Oen sin tobakk- og snopebutikk i mange år, mens i hukken vis a vis var det avis- og bladkiosk.
Steinkjellergaten ble godkjent som offisielt navn i 1857, men fortsatt sier mange «på Steinkjelleren», akkurat som i gamle dager.
I kroken mellom Steinkjellergaten 10a, 10b og 12 ble det i 1987, i forbindelse med at gateløpet ble gjenåpnet etter omfattende oppgradering, satt opp en original hestekum. Bergens Tidende skriver: «Hestekum på hedersplass. En god, gammel hestekum er blitt et dominerende innslag i Steinkjellergaten. Kummen, som i eldre tid fungerte som drikkekar for mange hester, ble funnet henslengt i et buskas ved Anleggsseksjonens lager i Møllendalsveien, men har nå fått sin velfortjente plass i bybildet. At kummen er havnet i Steinkjelleren er ingen tilfeldighet. Denne gaten
er blant de eldste gateløp i byen, og var i sin tid preget av travel hestetrafikk. Ved fritidsseksjonen får vi opplyst at det som her har skjedd er en del av byfornyelses-prosessen, og at man har hatt et sterkt ønske om å plassere den gamle hestekummen i et mest mulig antikvarisk miljø, der brostein og gammel bebyggelse fremdeles er intakt.»









Hestekummen i Steinkjelleren. Faksimile fra BT 1987

Steinkjellergaten ca 1900

Samtidig med at Steinkjellergaten ble opprustet på 80-tallet ble også Hagen bak Steinkjellergaten 3 ekspropriert og opprustet av Bergen kommune. Da Hagen og gateløpet ble gjenåpnet etter oppgraderingen ble dette behørig feiret med gatefest i Steinkjellergaten og Hagen. Fritidsseksjonens direktør Anders Kvam klippet snoren ved gjenåpningen. Hagen fremstår som en oase i strøket og brukes til daglig rekreasjon for store og små, men også til arrangementer som fødselsdager, vielser og St Hansfering.

Stølen

Stølen er den gamle benevnelsen på området mellom Nikolaikirkeallmenningen og Skuteviken. Området var bebygget allerede på 1500-tallet med små trehus for arbeidere og sjøfolk. I 1591 skal det ha vært ca 30 hus på Stølen, men da er nok Steinkjelleren medregnet. Stølen nevnes i Verditakstregisteret fra 1645. I følge denne listen var det da ca 80 verditakserte eiendommer på Stølen. Etterhvert kom det til noen håndverksbedrifter og borgerhus. Det var imidlertid først på 1700-tallet man kan snakke om en tettere bebyggelse på Stølen. Det eldste kartet der Stølen er markert er fra 1675.
Som vi har sett lå mange av vertsthusene og bordellene i senmiddelalderen ved Øvregaten. Da slottsherren på Bergenhus, Christoffer Valkendorff, besluttet å flytte dem til området ved Sverresborg på 1500-tallet, fortsatte mange likevel tradisjonen med vertshusdrift i Steinkjelleren og på Stølen. På 1800-tallet var det fire vertshus på Stølen; Balaklava i Ladegårdsgaten 2, Midten i Stølegaten 21, Munterheden i Stølegaten 13 og Brændevins-samlagets utsalg nr 12 i Stølegaten 6. Om det siste heter det seg; «her kunne man få seg en dram, men ikke mer enn to. I så fall måtte man ut av døren for så å komme inn igjen, for da å kunne få seg to til». Overskuddet fra samlagenes utsalg skulle gå til allmennyttige formål i byen. Som en kuriositet kan nevnes at Fjellveien på folkemunne ble kalt «Drammensveien» nettopp fordi den ble anlagt med midler herfra. Fra 1877 til 1914 delte samlagene i Bergen ut over 7 millioner kroner til allmennyttige formål.

I Stølegaten 6, der brennevinssamlaget holdt til, holder Taktekker Frantzen Eftf. AS til i dag. Dette er en tradisjonsrik bedrift med historie tilbake til 1920-tallet. Det var Frantz Frantzen som startet blikkenslagerbedriften. Sønnen Eilif Frantzen overtok fra midt på 50-tallet. På slutten av 60-tallet ansatte han svigersønnen Arthur Nordvik. I 1980 trakk Frantzen seg tilbake og overlot driften til Nordvik. Navnet ble da forandret til Blikkenslager E. Frantzens Eftf. Bedriften har nå to eiere; Jan Kenneth Frantzen Nordvik, som er Arthur Nordviks eldste sønn, og Rune Amundsen, som har fagbrev som blikkenslager.

Utsnitt av Scholeus-stikket fra 1581  Karttegning: Arild Wærness

Stølegaten ble stadfestet som offisielt navn i 1857, likevel sier de fleste fortsatt Stølen.

Med vertshusene fulgte brennerier og bryggerier. Vi har sett at det var bryggeri i Steinkjelleren, der Geelmuyden og senere Friele brygget øl. I 1804 overtok Johan Adolf Fischer eiendommen Krohnengen etter sin svigerfar Claus Krohn, som Krohnengen har navn etter, og bygget Krohnengen Brænderie og Malterie. I 1878 etablerte Bergens Aktiebryggeri bryggeridrift i Stølegaten 13-15 og i 1882 startet Wilhelm Heinrich Louis Pillgram bryggeri i Stølegaten 11.
Bryggeridriften i Stølegaten 13-15, som etter forskjellige eiere ble overtatt av Hansa i 1912, fortsatte bryggeridriften til 1930. Da ble den flyttet til Hansa sine nye lokaler i Kalfaret. Siden ble anlegget på Stølen brukt til produksjon av flaskekorker, reparasjon av trekasser, impregnering av stålpaller, pakking av tørrgjær til industien og som lager. Av mer kuriøse aktiviteter i lokalene kan nevnes champignondyrking og kaninoppdrett under 2. verdenskrig. I 1970 var arkitekturhistoriker og professor Hans-Emil Lidén på befaring i kjellerne på Stølen for å prøve å tidfeste dem. Langmurene ble tidfestet som eldst, ikke fra middelalderen, men trolig fra 1600-tallet. Han mente likevel at kjellerne burde bevares og utnyttes i et miljø der de kunne komme til sin rett som de interessante bygningshistoriske dokumenter de var. Før vedtak om rivning ble fattet var blant annet Stølestrøkenes Velforening på befaring i kjellerne. Velforeningen uttalte at det var ønske om at kjellerne ble bevart, gjerne som et bryggerimuseum og med lokaler for kulturlivet i lokalmiljøet. I 1985 ble imidlertid eiendommen revet og Støletorget ble bygget. En gjeng øl-entusiaster holder Stølens bryggeri-tradisjoner i hevd. De har dannet Stølesmauets Ølbryggerlag. I 2007 fikk de 2. premie i Vestlands-mesterskapet i ølbrygging.

                 Tegning av O.F. Hald Bryggeri på Stølen. 

 Stølesmauets Ølbryggerlag

I Stølegaten 8, der det ble solgt vegg-til-vegg-tepper og gulvbelegg på 70- og 80-tallet, finner vi Stølens egen bar og kafe, BarBarista. Den har nå i snart tre år vært eiet og drevet av May Vik Medås. Hver tirsdag er det vinylkveld. Da spilles det ekte vinylmusikk, gjerne fra barens jukebox. Fredagskveldene inviteres det til Quiz, enten generell quiz eller popquiz. På dagtid treffes strøkets småbarnsmødre her, og ellers har nå mange av strøkets beboere baren som sitt faste møtested. Baren byr på kaffe, te, kaker, småmat, øl, vin og dram, - i god gammel Stølen-tradisjon.
I Stølegaten 10a hadde Karen Hilt sin kolonialbutikk til 80-tallet, og det var kun hun som solgte øl fra butikk på Stølen, så hun hadde en stor kundekrets. I dag finner vi Indrani Balgobins I*COLLECTION i lokalet, en design-butikk med like mye håndarbeid og detaljer som de unike omgivelsene rundt tilbyr. Designer Indrani Balgobin har vært kostymedesigner for scene- og danseoppsetninger i over tyve år. Hun gir klærne et helt eget personlig uttrykk. Kolleksjonen hennes er for begge kjønn og representerer alle fire årstider.
I gamle dager, da fiskehandler Hans Monsen fortsatt holdt til i Stølegaten 4, som da var et lite trehus, lå det et lysthus i bakhagen, ytterst i det som i dag er smauet mellom nr 4 og nr 6. Den flotte utsikten fra hagen gjorde at hagen ble kalt Skansen. Det fortelles at det var syrinbusker, bærtrær og et stort heggetre i hagen, og at barnene fikk leke og klatre i trærne her. Lysthuset Harald Meltzer forteller om i Det hemmelighetsfulle lysthus fra 1941, skal i følge tradisjonen være lysthuset i Monsens hage.

I 1854 stod Boligen på Stølen ferdig. Dette var i sin tid en mønsterbolig for arbeidere som leide leiligheter av Selskapet til arbeiderboligers oppførelse i Bergen AS. Denne filantropiske foreningen ble dannet i 1852 og bestod av velstående byborgere. Formålet var å oppføre boliger for å bedre boligstandarden for byens arbeidere. Etter mønster fra tilsvarende prosjekter i England var det tidligere opprettet selskaper for bygging av arbeiderboliger både i Drammen og i Kristiania. Det var arkitekt Hans Kaas som tegnet arbeiderboligene på Stølen. Anlegget bestod av to 2-etasjes bygninger på hver sin side av en gårdsplass. Den eldste av arbeiderboligene står fremdeles, og har adresse Henrik Wergelandsgate 35. Bygningen er bygget i tre og har en planløsning som er svært lik lignende prosjekter i England. Boligen ble fredet i 1982.

Fredens bolig ble anlagt som hjelpekirkegård for Korskirkens landsogn i 1809. Kirkegården ble nedlagt i 1968, og er nå utlagt som park. På folkemunne kalles den Graven.
Etter at Nye Sandviksvei ble bygget i 1870-årene, og Tamburengen ble regulert i 1883, skiftet omgivelsene karakter, fra hager og åpne marker til tettbebyggelse. Stølen var ikke lenger hovedferdselsåren mot nord, men fortsatte å være gjennomgangsåren for beboerne på Fjellsiden. Stølen består i dag i hovedsak av små trehus fra 1700- og 1800-tallet. Man vet ikke hvor langt opp i dette området brannene i 1675 og 1702 strakte seg, men deler av området kan ha blitt spart. Noe av byens eldste bebyggelse kan derfor finnes på Stølen. Stølen er også preget av punktfornyelser fra slutten av forrige århundre, og fremstår i dag som et bygningsmiljø med en blanding av gammel trehusbebyggelse og murbebyggelse fra 1880- og 1890-årene.
Fra vår tid på Stølen kan nevnes at det frem til slutten av 80-tallet var et rikholdig tilbud av butikker; bakeri, melkebutikk, slakter, fiskemat, kolonialbutikker, jernvarer, tepper- og gulvbelegg, rørlegger, blikkenslager og skomaker.
I nr 11 hadde Bergensmeieriet og Solbrød butikk på 70- og 80-tallet. Nå har det vært frisørsalong her i flere tiår. I dag drives salongen Topsy av Kine Carlsen. Hun har en solid kundekrets, både unge og eldre, kvinner som menn.
Nr 15 mot Stølegaten var en del av Hansa i sin tid. Da Støletorget ble bygget i 1985 ble denne delen skilt ut som et eget butikklokale. I dag holder Renaissance Audio AS til her. Dette er en spesialbutikk for høykvalitets Hi-Fi, som eies og drives av Roald Mikkelsen. Galleri Stølen holder også til i lokalet.

                 Nydelig original dør i Stølegaten. Detalj fra det eldste kartet der Stølen er markert, - datert til 1675.

 Kart: Arild Wærness

«Den Trondhjemske Postvej» 

         «Post medbringes langs «Den Trondhjemske Postvej» kun een Gang ugentlig, gemeenligen Løverdag Middag. 

Bergen 1^ste Januari 1786.»

Årets historiske vandring avsluttes på «Den Trondhjemske Postvej». Allerede få år etter at Postverket ble opprettet i 1647, besluttet myndighetene å få i gang en ukentlig postrute mellom Trondhjem og Romsdal, men noen regelmessig postgang ble det ikke, og ideen ble skrinlagt. Det ble også diskutert å opprette direkte postrute mellom Stavanger og Bergen og mellom Bergen og Trondhjem, og det ble faktisk opprettet postrute mellom Stavanger og Bergen i 1653. Ruten var ikke regelmessig, og da Stavanger mistet byrettighetene i 1686 ble den nedlagt. I 1694 ble det på nytt besluttet å opprette ukentlig postgang mellom Trondhjem og Romsdal, men i praksis ble ikke ruten etablert før i 1759, da en ukentlig rute mellom Trondhjem, Kristiansund og Molde kom i gang. Ruten ble oppgradert i 1772. Da ble det besluttet at Kristiansund og Molde skulle få postkontor med postmester. Først 140 år etter at Postverket ble etablert ble det så besluttet å opprette ukentlig postgang på hele strekningen Stavanger–Bergen-Trondhjem. Dermed var postruten endelig blitt en realitet, og regel-messig postgang kom i gang i 1786.
Kristiania hadde vært utgangspunktet for de første postrutene i Norge fra 1647 med postrutene Kristiania-Bergen og Kristiania-Trondhjem. På slutten av 1600-tallet kom ruten mellom Trondhjem og Vardøhus, men altså først i 1786 kom ruten mellom Stavanger og Trondhjem. Ruten gjorde det både raskere og billigere å sende post direkte mellom byene Stavanger, Bergen og Trondhjem, og den ga folk i kystfylkene postfor-bindelse med hverandre og med landet forøvrig.
Det kan være interessant å se litt på grunner til hvorfor kystpostruten ble etablert så lenge etter de andre nasjonale postrutene. På begge sider av Oslofjorden kunne kongeveiene på lange strekninger legges på den langstrakte ryggen som raet hadde etterlatt. På Østlandet kunne dessuten veier legges i dalførene og behøvde ikke legges på tvers.
Naturen på Vestlandet ga ikke slike naturlige fordeler. Landskapet er kupert med dype og brede fjorder som skjærer seg innover i landet, flere steder med elver og vann i forlengelsen. Befolkningen benyttet båt når de skulle ut å reise og hadde liten eller ingen nytte av veier som likevel bare kunne bli anlagt over kortere strekninger. De store byene Bergen, Trondhjem og Stavanger var allerede knyttet til det nasjonale postnettet. Siden Postverket alltid vurderte kostnadene ved en postrute opp mot inntektene, har nok administrasjonen på 1600-tallet ment at behovet for ruten var for lite til å rettferdiggjøre kostnadene. Befolkningsmønsteret var spredt, og det var derfor lenge ikke noe sterkt trykk fra myndighetenes side om å få kjørevei på tvers av landskapets naturgitte geografi og topografi. Utover på 1700-tallet vokste fiskeriene, sjøfarten og utenrikshandelen, og det ble følgelig behov for bedre postforbindelse mellom tettstedene langs kysten og omverden. Det politiske trykket for etablering av en kystpostrute økte, og Postverkets økonomiske vurdering førte til at ruten ble etablert. Naturens formidable hindringer gjorde at postruten ble en blanding av vei- og sjørute.
Når de danske kongene besøkte Norge, reiste de stort sett med båt langs kysten mellom Trondhjem og Østlandet. På farefulle steder som over Mannseidet ved Stadlandet, gikk det kongelige følget i land og tok seg frem til fots over eidet. Kystpostruten har, sett i ettertid, noen spesielle sosiale trekk, spesielt delen mellom Stavanger og Bergen. Postruten gikk gjennom områder med storgårder og høvdingseter fra sagatiden og gjennom områder med store velstående klostre i middelalderen. Ved innføringen av reformasjonen i 1537 overtok kongen kloster- og kirkegods. Derfor er ikke sporene etter klostrene så synlige hos oss som i katolske land, men man ser dem likevel noen steder. I 1660 ble det innført kongelig enevelde i unionen, og i 1662 ble lokalstyret omorganisert. Begrepet len forsvant og ble erstattet med amt. Landet ble inndelt i fire hovedamt, også kalt stift. Agdesiden stift omfattet amtene Bratsberg, Nedenes, Lister og Mandal og Stavanger. Stiftamt-mannen holdt til i Stavanger. Bergenhus stift gikk fra Rogaland til og med Sunnmøre. Stiftamtmannen holdt til i Bergen. Trondhjem stift dekket resten av postruten frem til Trondhjem. Stiftamtmannen holdt til i Trondhjem. Begrepet amt ble i sin tid skiftet ut med begrepet fylke. Kystpostruten løp således gjennom tre stift med tre forskjellige sivile hovedadministrasjoner. Dette gjorde det ikke lett med koordinert opptreden for å fremme saker på tvers av stiftet. Kontrollmyndigheten med veistellet var ordnet
i ett hierarki som regnet nedenfra omfattet lensmann, fogd, amtmann, stiftamtmann og stattholder. Hvem som var stiftamtmann eller amtmann kunne ha stor betydning for anlegg og vedlikehold av veier. Kongen utnevnte såkalte generalveimestere til oppgaven med å ha ansvaret for å få gjennomført anlegg og vedlikehold av veier, men det var bøndene som i praksis skulle gjennomføre arbeidet, var lite interesserte i dette. Sjøen var deres viktigste ferdselsåre, og vogner hadde de knapt. Stiftamtmannen så på generalveimesteren, som sto utenfor det etablerte byråkratiet, som konkurrent og utidig innblander i stiftets anliggende. Alliansen mellom stiftamtmann og hans undersåtter kunne derfor bli for sterk for generalveimesteren, og manglende veier eller dårlig vedlikeholdte veier ble lett resultatet. Slike forhold kan også kaste lys over manglene i veinett og veistandard i kyststrøkene. Mellom Stavanger og Bergen fantes få veistrekninger, og de som var mellom Bergen og Trondhjem var mange steder brutt av sjø, fjord og elv. Større fart i veibygging på Vestlandet kom ikke før på slutten av 1700-tallet, - med etableringen av «Den Trondhjemske Postvej».
Postruten nordover startet i Øvregaten, gikk opp Nikolaikirkeallmenningen, videre gjennom Steinkjellergaten og over Stølen. Der fortsatte den over Ladegården til Sandviken, over Munkebotn, til Eidsvåg, Rolland og Tellevik, der den første fjorden måtte forseres med båt. De første postgårdene på postveien nordover fra Bergen var Rolland og Isdal.
Her slutter den historiske vandringen for denne gang. Når neste utgave av «Steinkjelleren Steg for Steg» kommer, trolig i 2013, håper vi at «Den Trondhjemske Postvej» er blitt kulturminne, og at den da kan gis en nærmere presentasjon.

Utdrag av upublisert artikkel om 'Steinkjelleren Steg for Steg' og 'Den Trondhjemske Postvej' av Arnfrid Mæland

Vil du vite mer om Bergen, besøk www.bergen-guide.com og www.visitbergen.com

English summary: Welcome to «Steinkjelleren step by step» and start of the old Post road to Trondheim

This voluntary organization was founded the 9^th of September 2009 by 4 enthusiastic women who wanted to create an active neighbourhood in this old part of Bergen. No more graffiti, clean up the litter, work together, more shops, more tourists and visitors.

Welcome to one of the oldest parts of Bergen. This historical walk starts in Øvregaten, the oldest street in Bergen. From around 1276 you could find up to 20 different craftsmen along this street, placed on the eastside of the street, and later after 1500 you would find that the craftsmen moved closer to the centre and instead came the drinking places, pubs..., and of course prostitution. In 25 different houses along Øvregaten you would find prostitutes. Neither the German Hansa legacy at Bryggen nor the priests were allowed to get married at this time, and therefore there was a need for prostitutes. Some of the Germans and some of the priests had their own woman, mistress, who they lived together with, without getting married. After 1567 all the prostitution was moved further away to a place between the two forts in Bergen.

Up till 1857 Øvregaten ended at St. Mary's Church, so the only way to go from Bergen further north was to go through our area, up Nikolaikirkeallmenning, over Steinkjellergaten and Stølen, the Post Road to Trondheim, this was the starting point for that special trail. And this was the trail all the farmers north of Bergen came to sell their products at the market in Bergen.

In the beginning of Øvregaten you will see the oldest primary school in Bergen, and in Scandinavia, Christi Krybbe School. Built in 1739. A school for the poor children. It was built on the ground of St. Martins Church, the Church burned down in 1702.

Further along the road you will find Nikolaikirkeallmenning up to the left. It sets off at Bryggen where in earlier days one would find the market The market moved to its present location in 1558.

The town’s city hall was also here and today you will find the remains under the parking garage in Rosenkrantzgaten. Further up Nikolaikirkeallmenning one will today find local business, but in the years between 1120 and 1130 the Nicolay church was built here under the reign of the King Øystein Magnusson. The church was named after St. Nicolas bishop in Myra-Turkey. It was an important church in Bergen, and it burned down many times. It was never rebuilt after the last fire. But the church can be seen at Scholeus map of Bergen from 1581. Stone from the church was used to build houses in the neighborhood. In 1441 the first bakery was established in Bergen and it was the German baker Hans Nagel who built it. This was probably the first bakery in Norway. And it was built away from Bryggen where the German legacy Hansa were, due to the risk of fire.

A little bit further up we come to Steinkjelleren and Steinkjellergaten, Steinkjeller means Stone cellar and the stone cellar that gave name to the street is to be found in no 10. One believes that it used to be a pub . There were many Stone cellars in town, and they were used for storing food, beer and wine. The first houses up here were built around 1400. Because this was the busiest street in Bergen (20 000 people came through here every day) one would find many different shops with a good selection of food and goods; coffee, beer brewery, piano, flowers, bakery, blacksmiths, shoemakers, hatmakers, second hand shops and tailors. Many people lived in each of these small houses.

Steinkjellergaten continues into Stølegaten. Stølen is the old name at the area between Nikolaikirkeallmennning and Skuteviken. In Skuteviken by the sea you would find all the butchers, and every day they climbed their way up from Skuteviken and down Stølen and Steinkjelleren till town with their meat to sell. At Stølen one would find houses already around 1500, mostly working people and seamen.

The Inn's and whorehouses were moved from Øvregaten to Sverresborg fort around 1587, but you would still find the tradition with Inn's, pubs etc in Stølegaten. With names like Balaklava, Midthen, Munterheten, and a shop where you could buy spirits, and be served two drinks but no more, but you could walk out the door and come back again and have two more...

We also had breweries, beer; in Steinkjellergaten, Geelmyden and Friele, and Hansa Breweri in Stølegaten. Stølegaten also had a lot of shops and a variety of merchandises.

The Post road to Trondheim started in Øvregaten, up Nikolaikirkeallmenning through Steinkjellergaten and Stølegaten, up Ladegårdsgaten, through Sandviken and then further north. It all started in 1786 with the post road from Stavanger-Bergen-Trondheim. This was not an easy route because of the landscape, so they had to go horse back, on foot and also by boat when they needed to cross the big fjords. Because of difficult administration in the country, they did not see, or they did not see the point in building roads, since it was easier to travel by boat, so many people to decide and plan…and it was expensive. When the post road was founded at the end of 1700, they also started to build roads, and especially here in West Norway it was needed. And along the way one could find the station farms where they changed horses and could have a rest. One can find some of these stations also today.

Welcome, and enjoy visiting our historic streets.

If you want to know more about Bergen, visit www.bergen-guide.com and www.visitbergen.com