Farfarens livsløgn avslørt! Del 3.

 Du må først lese del 1 og del 2? 

 

Refleksjon

"Jeg stammer fra Harald Hårfagre!"

Mange hevder å nedstamme fra Harald Hårfagre, noe vi ser i mange anetavler på nettet, men det lar seg ikke dokumentere! Det har derfor ingen ting i en anetavle å gjøre!  Like lite som private familiehistorier om at mormor eller farmor skulle være et uekte barn av en konge, keiser eller hertug har noe i anetavlene å gjøre. Vi skal se litt på dette:   

 

Faksimile fra BA

I 2007 var jeg en av flere slektsforskere som jobbet med Køhler-saken, der en norsk Køhler-gren påstod at deres far og bestefar, Alexander Hugo Køhler egentlig var erkehertug Johann Salvatore von Toscana, alias Johan Orth (1852-). Den gang tenkte vi at dette var det verste vi hadde vært borti når det gjaldt livsløgneres påståtte slektsskap til kongelige eller adelige. Her er Rigmor Walers samleside om saken hos Arkivverket.

Jon Otnes

Tidligere hadde vi Bratt-saken der Jon Otnes (1919-2004) påberopte seg å være Norges rettmessige konge. Se tavlen hans her, og nedenfor på samme side den reviderte tavlen slektsforskerne utarbeidet.










Tid om annen dukker det opp familier eller enkeltpersoner som hevder å nedstamme fra for eksempel en Bernadotte, f eks denne. På illustrasjonen under ser vi at det er minst to norske familier, utenom kongehuset, som mener å nedstamme fra Kong Carl XV. Amalie Sofie ble døpt 9 måneder etter at hennes foreldre ble gift i Aker kirke, og dåpen hennes (Sofie Amalie) ser dere her. Det er selvsagt det reneste sludder at Carl XV skulle være hennes far, - en privat familiehistorie har utviklet seg til å bli noe etterkommerne tror er virkelig.

Faksimile fra Adressa 7.8.2010.

På nettet florerer det derfor med falske anetavler. Det er ingen som kan dokumentere at de nedstammer fra Harald Hårfagre. Likevel finnes det tusenvis av nordmenn som påstår de gjør det, og som har anetavler der en slik forbindelse er konstruert. I følge historiker og slektsforsker Tore Vigerust (1955-2010) er det kun de som beviselig nedstammer fra fru Ingrid til Austråt som kan påberope seg å ha kongelige aner. (Dette gjelder etnisk norske) Selvsagt er det mange som er etterkommere etter Harald Hårfagre og andre kongelige, men det lar seg altså ikke dokumentere. Det er poenget!

Også i gammel tid var det de som hevdet å være av kongsætt. Mest kjent er nok Kong Sverre. For å sitere SNL Biografisk leksikon: "Sverre fortalte selv at han 24 år gammel fikk vite av sin mor at han var sønn av Sigurd Munn. Om dette er tilfelle, kan verken bevises eller motbevises, men det er lite sannsynlig. Hvorvidt han selv trodde det, eller bare søkte å legitimere sitt krav på kongemakt, er et sentralt spørsmål i Sverre-forskningen."  Forøvrig viser ny forskning at Kong Sverre mest sansynlig var født så tidlig som 1144-1145, og når Sigurd Mund, hans angivelige far, var født 1135-1136, så er det klart at denne koblingen er feil. (Claus Krag 2005)

Men noen må da ha kongelige aner?

Selvsagt har en del nordmenn kongelige aner. Det er bare det at det altså ikke lar seg dokumentere. Det som ikke kan dokumenteres skal heller ikke tas med i anetavlen. Her syndes det mye. Er det stor sansynlighet for at forbindelsen er korrekt, kan man beskrive det i noten tilhørende den kvinnen det gjelder. I eksempelet over ville det da stått i noten vedrørende Johanne Haagine Syvertsdatter Haagensen.

Mange har arvet gamle anetavler fra foreldre eller besteforeldre, der det kan forekomme slike konstruksjoner, dvs at koblinger eller forbindelser ikke er dokumenterbare eller er direkte feil. Jeg har også slike arvete tavler liggende.

På en av mine tavler er det en kobling mellom Filippus Fartegnson, nevnt 1411 og 1415 i Bergen, og Losnaætten, noe som ikke er korrekt. Filippus Fartegnsons ætt hadde et nært forhold til Losnaætten  ved at sønnen, Samson Filippusson, var ombudsmann for riksråd Erlend Eindrideson av Losnaætt. De eneste som kan si at de har aner tilbake til Losnaætten er forøvrig etterkommerne etter Sigrid Erlendsdatter i ekteskap med Bo Flemming til Nesøya. Erlend Eindridesons andre datter, Ingjerd, var barnløs, men rik, meget rik.

Her tar jeg samtidig med at forfattere og redaktører av bygdebøker og gårdbøker ikke alltid er like etterrettelige. I Gards- og ættesoge for Vik i Sogn (2008) er den samme feilen, blant flere, gjentatt; "Gudrid Fartegnsdotter kom truleg til Tenål. Ho var av Losnaætt ..........."  Dette til tross for at Lars Løberg m fl allerede i 1994 påviste at en slik forbindelse til Losnaætten ikke er historisk korrekt. Så man kan lure på om enkelte bygdebokforfattere ikke følger med i nyere forskning innen slekts- og lokalhistorie.

Jeg skal være litt ydmyk; det er klart at fremtidig forskning kan komme til andre konklusjoner enn de vi kjenner og stort sett enes om i dag. Slik har historien vist seg, og slik vil det også bli i fremtiden. Det kan derfor godt være at min etterslekt kan stryke noe av det jeg har i mine tavler i dag, eller gjeninnføre noe av det jeg har arvet etter far og morfar, men selv tatt bort. Hvem vet?

   

Slektsforskning og DNA

Å bevise slektsskap er ikke enkelt. Dåpsinnførslene i kirkebøkene har til nå vært vår viktigste kilde, men de går ikke lenger tilbake enn til rundt år 1700. Noen få steder er det ført kirkebøker på 1600-tallet. Dessuten vet man aldri om den som er oppført som far virkelig var barnets far.

Her vil DNA i slektsforskning gi uante muligheter. Jeg har selv fått undersøkt min families farslinje og morslinje, som viser at vi tilhører haplogruppe R1a1 på farssiden og haplogruppe H på morssiden, forøvrig haplogrupper som mange etnisk norske tilhører. Eldste kjente forfar i ren mannslinje var Mogens Ytre Eide som levde rundt 1563, mens eldste kjente formor i ren kvinnelinje var Brita Pedersdatter som bodde på Ølfernes og var født ca 1739. Jeg håper noen av mine nålevende mannlige slektninger i 2. og 3. ledd vil la seg teste slik at vi også kan få kartlagt mellomgrenene; min morfars mannslinje og kvinnelinje, min mormors brors mannslinje, min farfars kvinnelinje og min farmors brødres mannslinje og kvinnelinje. Om dette blir i min levetid vet jeg ikke, men man kan leve i håpet.

R1a1                               Min families Haplo-grupper                                            H

Så hvor i landskapet skal Fosse-saken plasseres?

Den bygger på en privat familiehistorie. Historien har nok vært oppdiktet av Anders Elias Fosse selv. Ingen ting tyder på noe annet.

Moren, Karen Christophersdatter Sviggum, var født i Hafslo i 1874, og vokste opp med en enslig mor og fire halvsøsken, der alle barnene hadde forskjellige fedre. Karen og minst ett av hennes søsken var døvstumme. Karens familie var svært fattige.

Faren, Elias Andersen Fosse, var født på Øvre Fosse i dagens Meland kommune i 1869, som nummer seks av i alt elleve barn.  Alt tyder på at hans barndom har vært trygg og god etter datidens forhold. Han reiste tidlig til Bergen. Han var født døvstum, sikkert ikke enkelt i gamle dager, og var derfor elev ved Bergen Døvstuminstitutt. Der han også ble konfirmert, i Domkirken i 1889, 20 år gammel.

På døveinstituttet traff han Karen fra Sviggum i Hafslo. Hun var også døvstum og ble konfirmert i Domkirken i 1892, 18 år gammel. I 1894 fikk de sin første sønn, Karl Martin. De var da ikke gift, men inngikk ekteskap i Døves kirke i Oslo i 1898. Siden fikk de fire barn: Anna Sofie i 1899, Marta Gjertine i 1902, Anders Elias i 1906 og Karen Elida i 1909.

Elias var skreddersvenn og døde i 1926, 56 år gammel. Karen døde som pasient ved Neevengården i 1928, 53 år gammel.

Anders Elias Fosse kan ha vært en urolig gutt, kanskje livlig fantasi som han ikke alltid klarte å styre, det vites ikke, men han ble i hvertfall anbragt ved Ulvsnesøy Læreanstalt som 13 åring. Der ble han også konfirmert i 1921, 16 år gammel. Anders Elias kom tidlig i konflikt med øvrigheten. Det var mindre forhold han ble innbragt for, men forseelsene gjentok seg gjennom store deler av hans voksenliv.

Anders Elias inngikk ekteskap med Hildur Marie Iversen, født 1907, i 1926. De fikk fem barn. Anders Elias døde i en mordbrann på Gyldenpris i 1983. Hildur Marie døde i 1977.

Kjell Arne Brudvik har laget en utmerket slektsside for Fosse-slekten og noen sidegrener.

Hva med keiseren, da?

Keiser Wilhelm II var en sann Norgesvenn. Dette er det ikke nødvendig å utdype. Man kan lese det selv, bl a i Svein Skotheims utmerkede bok: "Keiser Wilhelm i Norge". Men jeg kan for egen del fortelle at begge mine bestemødre reiste fra Sunnhordland til Bergen, trolig flere ganger, for å se keiseren da han var på besøk.

Tidligere arkivar ved Statsarkivet i Bergen, Cristoffer Harris, gikk gjennom aktuelle kirkebøker langs kysten med det for øye å lete etter såkalte uekte barn født i passende tid etter keiserbesøkene. Han fant ikke ett eneste tilfelle. Det ble heller ikke funnet troverdige historier der en kvinne, gift eller ugift,  hadde vært så nær keiseren at det kunne ha blitt barn av det. I de historiene vi kjenner så er enten årstallet feil eller måneden feil i forhold til en eventuell unnfangelse i juli måned. Det er derfor ingen holdepunkter for at keiseren har etterkommere i Norge. Et sted på Mørekysten var det forresten i en periode flere som mente de var etterkommere etter keiseren. De led nemlig av en spesiell blodsykdom, noe som det tidligere ble sagt at også keiseren gjorde. Dette kom nok av at det i bygden var mye innavl, noe som kan gi en genetisk betinget blodsykdom. Forøvrig, det var mer enn nok kvinnehistorier rundt keiseren da han var prins, både med adelige og mindre adelige damer.

"Slektsvirus sprer seg som ild i tørt gress", - og de verste virussprederne i dag er Geni og My Heritage!